For Karin er det like naturlig å danse en bok som å lese fra den.

– Født og oppvokst i Kristiansand, begynner EiK-deltaker Karin Moe Hennie når vi ber henne fortelle litt om seg selv. – Bodd 13 år i Oslo før jeg flyttet ned igjen.

Så fyrer hun av en mildt sagt mangfoldig CV.

Jeg er utdannet danser og pedagog fra Kunsthøgskolen i Oslo og tekstforfatter fra Westerdals School of Communication. Har også utdannelse fra Kunsthøgskolen i Amsterdam og har studert irsk folkedans i Dublin.

Jeg har siden 1998 arbeidet som frilans danser, koreograf, regissør og barnebokforfatter. I 2016 ga jeg ut min første barnebok, «Dingle som en kringle», på Fortellerforlaget. Det har siden blitt tre bøker til: «Pollus – Den lille pollenplagen», «Fra stor til liten» og «Ninjana».

Alle barnebøkene har blitt til populære forestillinger som jeg turnerer rundt med jevnlig. «Jeg danser bøkene mine,» pleier jeg å si.

De siste ti årene har jeg turnert mye med Den kulturelle skolesekken og Den kulturelle bæremeisen. Forestillingene mine for barn og unge har blitt fremført på bibliotek og kulturhus over hele landet. Jeg jobber også som manusforfatter og holder for tiden på med manus til «Psyken vår», en ny tv-serie for barn. Oppdragsgiver er Sørlandet sykehus. Jeg er også regissør for tv-serien.

Hvem er Ninjana?
– Ninjana er Setesdalens egen ninja, Setesdalsninjaen. Hun er en tilsynelatende vanlig jente som lever et tilsynelatende vanlig liv. Bortsett fra at hun bor med sin mormor helt alene i en hytte langt inne på fjellet, at hun trener kampsport halve natten og at hun snakker med ville dyr.

Mens bygdefolket sover smyger Ninjana seg rundt i fjellheimen iført superheltdrakten sin, nemlig setesdalsbunaden. Hun bekjemper hyttetyver ved hjelp av skarpe søljer og beltespenner.

Hvordan kombinerer du det å være forfatter med det å være danser?
– Når jeg skriver, tenker jeg alltid forestilling, og også omvendt. For meg henger det sammen. Da jeg var yngre skrev jeg mye, men så tok dansen overhånd. Etter at jeg var ferdig utdannet danser, begynte jeg så smått å skrive igjen, og jeg innså etterhvert at skrivingen var like viktig for meg. Dermed begynte jeg å kombinere dette.

For meg er det like naturlig å danse en bok som å lese fra den, og jeg opplever også at barn er mer engasjerte når jeg kombinerer bruk av kropp og stemme. Jeg er først og fremst en formidler. For meg er det naturlig å bruke hele meg når jeg formidler kunsten min, og alle de rare ideene mine.

Hele verden har nettopp vært gjennom veldig spesiell periode, men det virker som om du har klart å holde deg aktiv midt oppe i det hele. Hva har du drevet med?
– Jeg har vært heldig, og jeg tør å si at jeg også har vært litt lur. Jeg kunne dra fordel av at jeg har ferdige forestillinger som jeg kan ut og inn, jeg er alene som utøver og jeg har lite rigg.

Et par dager etter lockdown, kontaktet jeg Agder fylkeskommune og spurte om de ville være med på et prosjekt. I og med at vi som utøvere ikke kunne besøke barna på skolen, så ønsket jeg å «besøke» dem hjemme. Anne Tone Hageland likte ideen godt, og kontaktet Kilden, som sa at de ønsket å produsere det hele. Så de åpnet huset for meg, og vi filmet to av produksjonene mine. Den ene var «Dingle som en kringle».

 

 

Den passet perfekt, for istedet for at barna sitter passive og hører på en forfatter som leser en bok, så blir de i denne forestillingen aktivisert hele tiden da den handler om kroppen vår og alt det rare den kan gjøre. Den andre passet perfekt fordi våren var i anmarsj og denne forestillingen/boken handler om pollen og pollenallergi.

Så timing-messig passet mine produksjoner godt i denne tiden. Agder fylkeskommune tilbød dem som et ekstra tilbud fra Den kulturelle skolesekken. Jeg har solgt filmene til skoler, kulturhus og bibliotek i hele landet.

Jeg har også vært heldig med hvor jeg har vært i endel prosjekter. Vi var for eksempel akkurat ferdige med å filme en tv-serie for barn. Hadde corona kommet tidligere, kunne det ha stoppet hele prosessen. Så litt flaks, men mest av alt det at jeg har kastet meg rundt og tenkt nye løsninger.

Jeg fikk tilskudd fra Agder Fylkeskommune til konseptet mitt, «Pop-up-forestillinger». Jeg besøker barnehager, de kan velge mellom tre forestillinger som alle kan spilles utendørs, og vips så er jeg i gang. Fem minutters opprigg og bare meg. Jeg er ute i barnehager med dette nå i disse dager, og det fungerer utmerket. Er så gøy!

Hvordan tror du koronatrusselen kommer til å påvirke kulturfeltet fremover?

– Jeg tror det kommer til å bli en vanskeligere vei å gå med hensyn til å søke midler til nye prosjekter. Endel prosjekter som skulle ha blitt gjennomført i denne perioden er flyttet på, noe som gjør at jeg tror det vil bli vanskeligere å få inn nye produksjoner rundt omkring på kulturhus m.m.

Mye har foregått og foregår digitalt i disse dager. Det har vært bra, men i det lange løp kan dette ødelegge for våre egne arbeidsplasser. Det er mye fint med digitale løsninger og opplevelser, men vi må huske at ingen kamera kan erstatte et live publikum! Vi trenger publikum og publikum trenger oss!

Du kan følge Karin videre på hjemmesiden hennes og på Facebook.

Tekst: Roy Søbstad